Skriv

Til dentjuefemtebokstavenialfabetet(ellermotsatt)

 Jeg hadde en gang garnnøster i forskjellige farger, som jeg syns det var utrolig gøy  å leke med, spesielt å blande dem sammen. Problemet ble til slutt en knute jeg brukte måneder og masse krefter på å løse, og jeg bestemte meg at garnnøster, det var jeg ferdig med. Så hadde det seg sånn at det fantes en ny farge i butikken, som jeg ikke hadde oppdaget før, og som jeg måtte prøve. Det var morsomt i begynnelsen, for hvor mange ganger kunne jeg knyte før det ble for stramt? Ikke så veldig mange, var det jeg fant ut. Hver knute var så stor at jeg ikke orket å begynne på den, men heller begynte på en tråd fra en annen kant av nøstet. Til slutt var alt bare en eneste floke, og det ble ikke bedre av jeg inni mellom hadde vevd inn en annen farge. Knuten ble klippet i stykker, trådene spredd.

Jeg hadde en gang et puslespill, og i det fantes det to brikker som virket som de passer så godt sammen. Noen av fargene var like, mens andre var helt forskjellige, og det skapte spennende kontraster. Forgjeves prøvde jeg å få dem til å passe sammen, til og med en fil brukte jeg på noen av kantene for å få dem til å passe sammen. Til slutt orket jeg ikke mer,og kastet dem vekk. Jeg satt med et virvar av løse tråder og manglende puslespillbrikker.

Helt til du kom.

Du gav deg til å finne garnstumper i samme farge, og knyttet dem sammen. Til slutt knyttet du alle fargene sammen, rullet tråden til et nøste og gav det til meg. Tråden var ikke perfekt, full av knuter som den var, men jeg hadde fått et nytt garnøste, fylt av minner. Du krabbet inn under sofaen og hentet fram de to brikkene jeg hadde slengt vekk. Den ene hadde fått noen skikkelige stygge riper. «Det der får du ikke fjerna på en stund» sa du, og jeg fikk dårlig samvittighet.

Garnnøste plasserte jeg på en hylle, esken med puslespillet rydda jeg vekk, men de to brikkene beholdt jeg, knuget dem inntil meg og ønsket forgjeves at de skulle passe sammen.

—————————————————————————————————————

For lenge siden, min kjære tjuefemtebokstavialfabetetellermotsatt da skrev jeg et dikt til deg. Det var etter jeg såra deg, og du såra meg og noe ble klippet over og vi snakka sammen. Alt føltes så bra da, akkurat som i går, men jeg har lært at tilbakeslag er et gjentakelsesmoment i mitt liv. Uansett, så tror jeg diktet passer til oss to i tida fremover. Det svir litt og skrive det inn her, for jeg får liksom øya revet brutalt opp for virkeligheten enda en gang, men jeg gjør det likevel, fordi det du har bestemt deg for, det er det beste for oss begge. (Selv om jeg ikke vil innrømme det)

Du ventet på meg
på gatehjørnet

det var det jeg visste

høretelefonene rundt halsen
hvite pilotbriller
glimt i øyenbrynet
klump i magen

Jeg stopper en halvmeter foran
deg
hvisker
hei
Du ser på meg med rosa solbrilleglass
smiler
skjevt
hei.

Jeg vikler av meg skjerfet
som skjulte blåmerkene
tar
et
skritt
av
gangen
legger det om
halsen din

Du plasserer pilotbrillene på
nesa
mi
midt mellom to fregner
fingertuppen din ved øyelokket

drypp, drypp
det  svømmer mellom øynene våre
jeg kysser kinnet ditt
fort

da ler du, det våte er borte, tilbake er sola

Du tar tak i hånden min,
fletter fingre,
klemmer
«Vennskap,»
sier du,
(og jeg ser på deg gjennom rosa solbrilleglass)
«er en fin ting.»