Publisert: 14. desember, 2010 klokka 21:44 | Stikkord:frustrasjon, sårhet, venner, vinter
http://weheartit.com/entry/88820
Okei. Nå er det sånn nedeperiode igjen. Det vil si, det er jo begrensa hvor nede man egentlig kan være når man har en überherlig kjæreste, men jo. Det er nedeperiode likevel. Nummer en så har jeg ikke sovet skikkelig på veldig veldig mange uker. Det er jo i grunn min egen feil. Nummer to er det flere måneder siden jeg trente skikkelig sist. Det er også min egen feil. Nummer tre så spiser skolen opp livet mitt, det er SJU dager til juleferie og likevel føler jeg at jeg sitter med arbeid til halsen, og det er slitsomt og frustrerende og jeg får lyst til å dunke hodet hardt i veggen mange ganger, men jeg tviler på at det hjelper så mye på hodepinen. Nummer fire begrenser skolen og jobben mulighetene mine til å gjøre som jeg vil og bli med på ting eller treffe venner jeg ikke har sett på lenge, men jeg kan liksom ikke gjøre så masse med det, ettersom skolen er obligatorisk og jeg virkelig VIRKELIG trenger pengene fra jobben. Nummer fem er noe av det vondeste, nemlig den angsten som har sneket seg innpå i det siste, som forteller meg at nå mister jeg for alvor de «gamle» vennene mine. Sannsynligvis totalt urasjonelt, men hvem har sagt at angst er rasjonelt? Nummer seks så foregår det så mange tanker inni huet mitt samtidig som de fem tingene nevnt over, tanker som gjør meg sliten. Jeg orker ikke mer nå jeg. Rett og slett.
Publisert: 12. august, 2010 klokka 10:01 | Stikkord:frustrasjon, kjærleik, sårhet, venner
http://www.tumblr.com/dashboard/28/870993262
Vel, det er jo ikke helt sånn. Du er jo ikke blitt en.. FREMMED, sånn sett. Du er bare vanvittig forandra. Og du har gjort ting som overrasker meg skikkelig. Ikke nødvendigvis sjokkerer, men overrasker. Det er slikt som jeg ikke egentlig har tenkt kunne skje. Men så har det jo skjedd likevel. Noen ganger har jeg tenkt «At du KUNNE!» og andre ganger er det «Javel. So?». Det er den siste tanken som skremmer meg mest. Fordi da kjennes det som om jeg kutter bånda til deg, at det ikke er du og jeg i et vennskap lenger, men at vi tilfeldigvis har de samme vennene og tilfeldigvis henger sammen noen ganger. At vi bare er bekjente. Det var en som sa til meg: «Det er liksom oss nå, som man er åpen med». Det svei. Å høre det, at det er DEN gjengen nå, liksom, og jeg fikk litt følelsen av at jeg er ei du kjente, en gang, da du var ung og dum, men som du ikke kjenner helt lenger, og som du kanskje ikke har behov for å være close med lenger, fordi du har vokst og forandra deg og funnet de folka du liker å henge med og kan åpne deg for, og jeg er ikke i den flokken, for jeg var der i en annen æra, en annen periode.
Det er jo ikke sikkert det er sånn du føler. Egentlig trur jeg at du er glad i meg. Men du er stolt. Og du er usikker. Og jeg veit for mye, og jeg har vært for nær, og du har kanskje følelsen av at jeg ikke kommer noen vei, men tro meg, jeg gjør det. Det du gjorde, det har forandra vennskapet vårt, det kan jeg ikke si noe på, jeg kommer til å dytte deg vekk, fordi du tråkka på et område som en del av meg har sett på som mitt, selv om det ikke har vært det på lenge. Men jeg ville aldri gjort det du gjorde tilbake, rett og slett av det prinsipp at sånn GJØR man bare ikke. Men jeg er ikke sint, selv om det kan virke sånn. Jeg er vel mer frustrert, fordi jeg ikke syns det er så smart det du har gjort. Andre kan si at det mener jeg bare fordi jeg har vært personlig involvert i dette, men jeg vet at jeg mener det fordi du har blitt såra, og jeg tror ikke dette er den beste måten å håndtere det på. Men, klart, om det faktisk er følelser her, så kjør på. Bare vit at jeg kommer nok til å distansere meg litt fra deg, lukke meg, ikke ta kontakt. Fordi jeg orker ikke. Fordi jeg veit at jeg faktisk fortsatt er litt svak, og jeg gidder ikke å være tapper og martyr hvis jeg ikke absolutt må. Dessuten tror jeg at du syns det er helt greit at jeg tar avstand, for jeg har til tider vært skikkelig masete…
Men jeg savner’rei. Det gjør jeg. Jeg skulle ønske at du turte å åpne deg igjen, at du kunne stole på meg, stole på at jeg veit at fortid er fortid, at du skjønner at jeg ikke går med et ønske jeg vil at du skal oppfylle. Jeg vil bare være en venn, som du kan komme til. Jeg er glad i deg. Og jeg har vokst jeg også.