Kategori: Skrivegreier..

3

Kleint?


 

Pinlig taushet. De ser på hverandre. Han er litt flakkende i blikket, vil ikke helt se på henne, «du veit at jeg bare tulla med deg..?» drypper det ut av munnviken hans. Det er da hun skjønner hva ordene hans betød, hun blir en tomat på et blunk, både fordi hun forstår hva han hintet til at hun.. Men også fordi hun har utlevert seg selv, grundig også, for i motsetning til ham dro hun ikke en smådrøy spøk, hun var dønn seriøs. Han klør seg i hodet. «Jeg misforsto deg visst litt..» Hun ante ikke at man kunne føle seg så dum, hun vil bare smelte vekk. Det var ikke dette han trengte nå, det er hun ganske sikker på, det han trengte var en venn. Hun biter seg i leppa, neglene graver seg inn i håndflatene. Ting er bare.. ubehagelige og rare. Hva vil skje fremover? Og hvem i huleste sa at ærlighet alltid varer lengst?!

4

Ett år.


”Ett år” tenker hun mens hun betaler for den langstilkede røde rosen, og blir slått av undring på nytt. ”Tenk at det er et helt år siden!” Hun smiler til gutten bak kassen, tar rosen i hånden og går ut av butikken.  Hun skal møte ham. De har ikke avtalt noe, de snakker nesten aldri sammen lenger, men i dag skal hun treffe ham, det har hun bestemt seg for.

 Mens hun går tenker hun tilbake. De satt i det halvmørke rommet, i sofaen og  det lå en litt anspent stemningen over dem Øynene deres var låst i hverandre, før hun sjenert så bort. ”Ja?” Han ventet, var utålmodig. Hun kikket på ham igjen, tok hånden hans og flettet fingrene i hans. ”Jeg.. jeg vil gi det en sjanse. Jeg er så glad i deg!” Ansiktet hans sprakk i et smil og sekundet etterpå kjente hun to fløyelslepper mot munnen.

 Hun rister minnet vekk, vil ikke at det skal ligge der og gnage på hjertet hennes. Så uskyldig alt var den gangen! Om det bare hadde forblitt slik..

 Hun nærmer seg den store smijernsporten, og hjertet dunker hardt. Han er alltid på toppen av den lille åsen, under bjørketreet. Hun vet det, for hun har vært der mange ganger. Hun har forsøkt å prate med ham, forsøkt å beklage, spurt om de ikke kan snakke om det, men han hører ikke på henne, han ignorerer henne. Noen ganger har hun blitt sint, så sint at hun har skreket høyt og sparket ham: ”Du er jo stille som graven!”. Og fortsatt har han ikke reagert, fortsatt har han bare oversett henne. Når hun har kokt av sinne og gått sin vei, så står han fortsatt der, som om ingenting har hendt.

 ”I dag er det annerledes,” tenker hun mens hun lukker smijernsporten. I dag er hun ikke sinna, i dag er hun bare sår og myk. Hun klemmer litt ekstra rundt rosen mens et nytt minne dukker opp. Det ringte på døra, og hun sprang forventningsfull for å åpne den. Hjertet gjorde et lite hopp da hun så de blå øynene hans og det store smilet. I hånda holdt han en slank rose. ”Gratulerer med dagen.” Han kysset henne, hun fikk ilinger i magen. Tenk at han var hennes!”

 Hun kan ikke noe for det, halsen blir tykk av å tenke tilbake, og igjen forbanner hun seg selv. Hvorfor brydde hun seg ikke mer? Hvorfor såret hun ham så veldig? Hvorfor så hun ikke lenger enn sin egen nese?! Hun svelger hardt, orker ikke å gråte nå, orker ikke å bebreide seg selv nå. Han forlot henne, og det har hun fått svi for.

 Det er bare den siste lille bakken, så er hun der, ved hengebjørka. Greinene stryker nesten over bakken, bladene er lysende gule. Hun svelger igjen. Han er der. Ved den sorte steinen. ”Ett år.” tenker hun. ”Ett år, og ingenting er forandret. Og likevel kan ingenting bli som før, aldri.” Hun setter seg på huk, orker liksom ikke å stå oppreist, ser på ham igjen. Han er stille. Sakte rekker hun frem rosen og setter den i den lille vasen. ”Gratulerer med dagen,” hvisker hun. Et gult blad faller ned på den venstre skulderen hennes, til tross for at det ikke er et eneste vindpust. Hun gråter stille.

2

Den stygge lille gnageren


Jeg åpnet døra igjen så vidt, og vips! Så smatt det stygge lille beistet av en gnager inn i huset mitt. Jeg sukket litt, ettersom jeg akkurat hadde (for en stund..) blitt kvitt den eiersyke, lunefulle og lidenskapelige katta som hadde bodd hos meg alt for lenge, men du vet hva de sier, når katta er borte, danser musene på bordet. Danse var vel ikke akkurat det dette vesle kreket gjorde, det satt først bare og så på meg, skulte med de små, anklagende sorte øynene sine. Det var ubehagelig, men hei, jeg kunne jo bare se en annen vei. Enn så lenge.

Det lille monsteret gav seg til å gnage på alt som fantes, og det holder på fortsatt. Det gnager og gnager på alle ting det kan komme over, setter sitt merke på alle ting jeg bryr meg om, forpester lufta jeg puster, legger igjen skitten sin i krokene, lar meg ikke glemme at det er der. Jeg kan ikke løpe fra det, for gnageren har laget seg ganger i hele huset mitt. Det eter meg opp, mens den kalde vinternatta senker seg, både ute og inne. Og jeg? Jeg blir bare sittende som lamma på en kjøkkenstol (den eneste inntakt?) og se på.

Jeg vet at skadedyrkontrollen tropper opp foran huset mitt hver dag, sammen med vaskebyrået, gang på gang banker de forsiktig på døra og sier at dette er deres jobb, det er derfor de er her, for å kunne ta seg av sånne som den lille svarte gnageren min. Jeg smiler skeivt og nikker og takker og bukker, men jeg klarer ikke å åpne døra. For det var tross alt jeg som slapp den lille fysaken inn, og da skal jeg søren meg få det ut igjen også…

(Eller..? En eller annen gang må jeg nok åpne den døra og la fagfolka gjøre jobben sin.. Jeg har fått nok. Egentlig.)

Tilfeldige innlegg Siste kommentarer

  • Josefine Says:

    Uff! Dette innlegget åpnet virkelig øynene for hvor forferdelig verden fortsatt er.. Ser ikke ut som...

  • Natalia Says:

    Så pent. Takk, Helene....

  • Åse-Beate Says:

    Søte Helene! Jeg savner deg også! Håper vi sees snart :) Glaidu! <3...

  • Natalia Says:

    Mmmh^^ Fine greier=D Masse fint som finnes.. Men me tanke på at jeg enkli hadde tenkt å ta kvelden t...

  • Natalia Says:

    Helene! Jeg har savnet deg her=] Kosli å se deg skriva igjen^^ Gidder ikke engang å kommentere alt, ...

  • Daniel Says:

    Da er vi 3 ;D...

  • Daniel Says:

    Naaaw^^ <3 "noen ganger føler jeg meg skikkelig kjedelig og grå fordi....." Kjenn...

  • Izzy Says:

    Åååå I agree! :D...

  • Helene Says:

    ^^ just telling the truth, babe ;) <3...

  • Rebecca Says:

    *tåre i øyet* Duuuu! <3<3...

Stikkordsky

bable bable by frustrasjon gaver glede Gud hjerte høst idéer jazz kake kjedsomhet kjærleik minner musikk regn regnbue savn sjokolade snø sommer sårhet tanke te venner vinter