Ett år.
Publisert: 16. januar, 2010 klokka 11:34”Ett år” tenker hun mens hun betaler for den langstilkede røde rosen, og blir slått av undring på nytt. ”Tenk at det er et helt år siden!” Hun smiler til gutten bak kassen, tar rosen i hånden og går ut av butikken. Hun skal møte ham. De har ikke avtalt noe, de snakker nesten aldri sammen lenger, men i dag skal hun treffe ham, det har hun bestemt seg for.
Mens hun går tenker hun tilbake. De satt i det halvmørke rommet, i sofaen og det lå en litt anspent stemningen over dem Øynene deres var låst i hverandre, før hun sjenert så bort. ”Ja?” Han ventet, var utålmodig. Hun kikket på ham igjen, tok hånden hans og flettet fingrene i hans. ”Jeg.. jeg vil gi det en sjanse. Jeg er så glad i deg!” Ansiktet hans sprakk i et smil og sekundet etterpå kjente hun to fløyelslepper mot munnen.
Hun rister minnet vekk, vil ikke at det skal ligge der og gnage på hjertet hennes. Så uskyldig alt var den gangen! Om det bare hadde forblitt slik..
Hun nærmer seg den store smijernsporten, og hjertet dunker hardt. Han er alltid på toppen av den lille åsen, under bjørketreet. Hun vet det, for hun har vært der mange ganger. Hun har forsøkt å prate med ham, forsøkt å beklage, spurt om de ikke kan snakke om det, men han hører ikke på henne, han ignorerer henne. Noen ganger har hun blitt sint, så sint at hun har skreket høyt og sparket ham: ”Du er jo stille som graven!”. Og fortsatt har han ikke reagert, fortsatt har han bare oversett henne. Når hun har kokt av sinne og gått sin vei, så står han fortsatt der, som om ingenting har hendt.
”I dag er det annerledes,” tenker hun mens hun lukker smijernsporten. I dag er hun ikke sinna, i dag er hun bare sår og myk. Hun klemmer litt ekstra rundt rosen mens et nytt minne dukker opp. Det ringte på døra, og hun sprang forventningsfull for å åpne den. Hjertet gjorde et lite hopp da hun så de blå øynene hans og det store smilet. I hånda holdt han en slank rose. ”Gratulerer med dagen.” Han kysset henne, hun fikk ilinger i magen. Tenk at han var hennes!”
Hun kan ikke noe for det, halsen blir tykk av å tenke tilbake, og igjen forbanner hun seg selv. Hvorfor brydde hun seg ikke mer? Hvorfor såret hun ham så veldig? Hvorfor så hun ikke lenger enn sin egen nese?! Hun svelger hardt, orker ikke å gråte nå, orker ikke å bebreide seg selv nå. Han forlot henne, og det har hun fått svi for.
Det er bare den siste lille bakken, så er hun der, ved hengebjørka. Greinene stryker nesten over bakken, bladene er lysende gule. Hun svelger igjen. Han er der. Ved den sorte steinen. ”Ett år.” tenker hun. ”Ett år, og ingenting er forandret. Og likevel kan ingenting bli som før, aldri.” Hun setter seg på huk, orker liksom ikke å stå oppreist, ser på ham igjen. Han er stille. Sakte rekker hun frem rosen og setter den i den lille vasen. ”Gratulerer med dagen,” hvisker hun. Et gult blad faller ned på den venstre skulderen hennes, til tross for at det ikke er et eneste vindpust. Hun gråter stille.
Diskusjon
Se hva alle de andre sier.
Herregud, så nydelig. Man forventer at dette bare er en helt vanlig kjærlighetshistorie, men så mot slutten begynner en å ane at noe ikke er helt som det skal… også den avslutningen. Nydelig.
Det eneste jeg eventuelt har å pirke på er siste setning. Den var for meg helt unødvendig. Faktisk, kun med den siste setningen ble teksten litt klisjè, desverre.
:3
Åwww… Helene! Nå grein Rebecca nesten :/ Triste, triste tanken…
😀
Takke^^ Godt at du pirker på meg, det er liksom jobben din det.. mihihi :3 men neida, tusen takk for kjempekos kommentar! *^^*
Du skriver fantastisk bra, Helene. Owtch=S