Skriv

Sårhet

Hun svelger. Det svir. I halsen, øynene, nesa. Mest i halsen, det er vel kanskje fordi det er der tårene hennes fosser, siden hun ikke kan slippe dem ut. Tårene passerer venstre side av brystet og hun kjenner at det svir der også. Irritert river hun til seg jakka, får på seg skoene og kommer seg ut. Hun småspringer opp den bratte bakken fra huset mens tankene spinner rundt i hodet hennes. Altfor mange ganger har hun pirket borti hjertesåret, plukket av skorpa slik at det begynner å blø. Såret er gammelt nå, det blør ikke lenger, det eneste som siver ut er væske, som svir. Hun vet arret alltid kommer til å være der, og hun vet at det kunne vært mindre, men av en eller annen grunn klarer hun ikke å slutte å klore vekk skorpa.

”Det er så urettferdig at det skal være sånn!” roper tankene hennes. Hver gang han gjør det, så føles det litt som om han kaster henne vekk enda en gang. Hun vet at det er hun som skaper problemene nå, for han har sagt unnskyld mange, mange ganger, og hun vet at hun ikke er et offer for en gutts ufølsomhet. Tvert i mot, fortsatt føler hun seg skikkelig elendig til tider, fordi det var hun som såret ham først, for deretter å komme tilbake til ham, igjen og igjen. Tilslutt klarte han ikke mer, og samtidig klarte han å være fornuftig. Nesten hvert fall.

Hun er på toppen av bakken, ser utover havet. Pusten går i korte støt. Det blåser her oppe. Skyene farer over himmelen. Hun ser på de hvite skumtoppene på bølgene. Savnet hopper ut av den blå kommodeskuffen i hjernen hennes. ”Jeg vil ikke mer!” hvisker hun hjelpeløst, men Savnet hører ikke etter. Det fyller hele henne, fra ytterst i fingertuppene til innerst i magen. Hun ser ansiktet hans når hun lukker øynene, vinden leker med håret hennes, men det føles som fingrene hans. Noe hamrer inni henne, hun vet ikke hva det er eller hvordan hun skal slippe det ut, hun vet bare at egentlig orker hun ikke dette mer. Men det koster så mye å blir fri at hun velger smerten en stund til. Bare en liten stund..