Skriv

En av verdens mørke sider – Nord-Korea: Det nye Auschwitz??


Minner meg om bilder fra Auschwitz..

Det er sjeldent jeg gråter på ordentlig av tv-programmer. Jeg kan grine av Jane Austen-filmer, lykkelige familiegjenforeninger med Tore på Sporet, men det er sjeldent at jeg gråter på ordentlig fordi jeg blir trist eller provosert eller fortvila av et dokumentarprogram. Bortsett fra akkurat i kveld.

«Da jeg satt inne, var det en mann som tilsto at han hadde spist ett barn. Barnet var mellom 5-7 år. Han hadde flådd det og kastet vekk hodet, og spiste bare armene og beina. Det er mange slike mennesker i Nord-Korea i dag. En annen tok bare en tilfeldig kvinne på gata. Han dro henne med seg hjem, flådde henne og spiste henne.»

«Hennes siste ønske var å bli fraktet til søppelplassen slik at ingen skulle se marken som krøp ut av henne etter at hun var død, det ville være så skamfullt. Hun var sytten år.»

«Kvinnene blir så glad når de finner disse plastballongene at de ikke får sove om natten. Det er nemlig nesten helt umulig å få tak i vindusglass.»

«Hvis ikke Nord-Korea med sine atomvåpen hadde vært en trussel  mot resten var verden, hadde ingen brydd seg om hva som foregikk i landet.»

Jeg zappet bare tilfeldig gjennom kanalene på TV, hadde spist en god middag, sett «Tatt av kvinnen» og var egentlig klar til å legge meg. Jeg endte opp på NRK2, midt oppi en scene fra en musikal som heter «Yodok». Den er satt opp i Sør-Korea, og sør-koreanere har blitt sjokket over å se den. SØR-KOREANERE. Det skjer i nabolandet deres. Det ville være omtrent som at Sverige hadde konsentrasjonsleirer i de dype skogene like ved grensene. Og folk vet ikke at det foregår. Det er sykt. Programmet jeg så på heter også «Yodok» og viser den nakne sannheten til Nord-Korearegimet. Jeg så også her om dagen en dansk dokumentar om to dansk-koreanske komikere og en dansk regissør som reiser til Nord-Korea for å holde et stand-up show. Den ene av komikerne har Celebral Parese, og det blir en spesielt tøff opplevelse for ham, fordi Nord-Korea nådeløst dreper funksjonshemmede barn. Danskene ble nøye fulgt med på av etteretningstjenesten v/ fru Pok (mener det var det hun het), som fulgte dem over alt de gikk. Alt filmmateriale ble også gjennomgått av nord-koreanerne, og den danske regissøren Mads Brügge beskriver seg selv som skruppelløs, han har ingenting i mot å lyge nord-koreanerne rett opp i trynet og si at han er så enig så enig med dem. Jeg syns det er vanvittig tøft gjort, når man vet hvordan folk blir behandlet i dette landet.

Disse to dokumentarene sammen var nok det som utløste tårene hos meg. Det å vite at det finnes et land i dag, i den moderne verden, som bruker de samme metodene og langt verre ting enn nazistene, at det finnes et land hvor folk ser på hverandre som dyr som kan spises, et land hvor de ikke vet hva internett og kredittkort er, et land hvor kvinnene blir overlykkelige over plastsekker de kan ha i vinduene i stedet for glass, et land som dreper mennesker daglig mens vi fortsatt akker og uffer oss og blir sjokkert over grusomhetene fra andre verdenskrig. Det skremmer meg. Helt vanvittig mye. Og jeg blir så uendelig fortvila, for hva søren kan JEG gjøre?!

«Dere skal vite at hele landet er en eneste stor konsentrasjonsleir» sa en av de overlevende fra Yodok. Yodok er visstnok den eneste leiren man kan slippe ut fra levende, og barna i leirene lærer seg ingenting. De vet ikke av noe annet enn livet som fange, som dyr. Det er ikke verdt å prøve å lære de noe, for de vil ikke få bruk for det likevel, de vil aldri slippe ut. De vil dø og ende i krematorieovnene. Hvordan kan vi la dette skje igjen?! Finnes det ingenting som kan stoppe dette??

Jeg har tro på bønn. Noen ganger tviler jeg, som alle, men jeg har tro på at bønn for mennesker, at det hjelper. Bønn om at Herren må være hos disse stakkars mennneskene, at han må oppmuntre de som har kommet seg vekk, de som desperat prøver å gjøre noe for familiemedlemmer, venner eller rett og slett bare folket sitt. Det som rørte meg mye i dokumentaren «Yodok» var noen overlevende som sendte de før nevnte plastballongene over grensen, selvsagt med en viss risiko for seg selv. I plastballongene ligger det foldere som får folk i Nord-Korea til å forstå hva de lever i, og over 80% av de som kommer seg vekk gjør p.g.a en slik folder. Tårene begynte å trille hos meg da disse tre nord-koreanerne i eksil ba for hver eneste ballong de sendte opp. Jeg har tro på bønn. Bønn og informasjon til verdenssamfunnet, for verdensamfunnet må få vite hva som foregår. Vi kan ikke tillate disse konsentrasjonsleirene. Vi kan ikke tillate nye folkemord, et nytt seleksjonssamfunn hvor blant annet kristne og funksjonshemmede siles vekk.  3 millioner mennesker døde i Koreakrigen, 300 000 kristne er drept siden 1950, og så er det selvsagt alle de «politiske» fangene, «fiender» av Partiet. Plassen i konsentrasjonsleir er din om du legger avisen med bilde av den Kjære Lederen på gulvet, værsågod! Jeg merker plutselig at min egen komfort ikke er så viktig lenger, det er ikke så viktig hvordan jeg ser ut, herlighet, jeg har så vanvittig mye å være takknemlig for! Fy søren. Vi som har noe, vi må skjerpe oss. Vi må komme oss ut av den sukkersøte materialistiske verdenen vi lever i og hjelpe de som trenger det. Tenk på det da. De SPISER MENNESKER fordi de ikke får eller har noen annen mat. De dør, på samme måte som Auschwitz-ofrene, de ofrene som blir minnet av mange norske tiendeklassinger. Tenk på atYodok og de andre konsentrasjonsleirene i Nord-Korea, det er det samme. Og det skjer hver eneste dag. Akkurat nå. Og nå. Og nå. Og nå. I vår verden, noen timers flyreise utenfor vår komfortsone. Tenk litt på det.

De bruker til og med de samme pysjamasene som under 2. verdenskrig. Jeg blir kvalm..

Diskusjon

Se hva alle de andre sier.

  • Ekå 7. juli 2010 klokka 00:08 #1

    Og vi klager på at de ikke gjorde noe med konsentrasjonsleirene under 2. verdenskrig, vi gjør jo ikke noe vi heller.
    Skammelig!

  • Åse-Beate 15. juli 2010 klokka 22:51 #2

    Jeg delte dette innlegget på facebook jeg. Håper det er greit, men jeg tror virkelig flere (meg selv inkludert) trenger å bli obs på at slikt faktisk skjer i verden.

    Jeg blir helt satt ut av å lese det her…

  • Line 15. juli 2010 klokka 23:08 #3

    Sterkt!
    Jeg visste at det ikke var bra I Nord-Korea, men ikke at det var så ille!
    De er heller ikke de eneste som har det vondt her i verden…
    Tenk så mye det betyr for et menneske å få håp. Tro på framtiden. Se at det finnnes godt i verden også…
    Vi har jammen godt av å få en vekker innimellom, og se at verden er mer enn byen vi bor i, her i trygge Norge. Få litt perspektiv. Og be for ballonger.

    Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen…

  • Josefine 4. november 2012 klokka 19:03 #4

    Uff! Dette innlegget åpnet virkelig øynene for hvor forferdelig verden fortsatt er.. Ser ikke ut som om verden noensinne blir et bra sted å leve for alle 🙁

Beklager, men kommentarskjemaet er nå lukket.

Tilfeldige innlegg Siste kommentarer

  • Josefine Says:

    Uff! Dette innlegget åpnet virkelig øynene for hvor forferdelig verden fortsatt er.. Ser ikke ut som...

  • Natalia Says:

    Så pent. Takk, Helene....

  • Åse-Beate Says:

    Søte Helene! Jeg savner deg også! Håper vi sees snart :) Glaidu! <3...

  • Natalia Says:

    Mmmh^^ Fine greier=D Masse fint som finnes.. Men me tanke på at jeg enkli hadde tenkt å ta kvelden t...

  • Natalia Says:

    Helene! Jeg har savnet deg her=] Kosli å se deg skriva igjen^^ Gidder ikke engang å kommentere alt, ...

  • Daniel Says:

    Da er vi 3 ;D...

  • Daniel Says:

    Naaaw^^ <3 "noen ganger føler jeg meg skikkelig kjedelig og grå fordi....." Kjenn...

  • Izzy Says:

    Åååå I agree! :D...

  • Helene Says:

    ^^ just telling the truth, babe ;) <3...

  • Rebecca Says:

    *tåre i øyet* Duuuu! <3<3...

Stikkordsky

bable bable by frustrasjon gaver glede Gud hjerte høst idéer jazz kake kjedsomhet kjærleik minner musikk regn regnbue savn sjokolade snø sommer sårhet tanke te venner vinter