Skriv

Luft

http://csebastian.tumblr.com/post/712314535

Jeg er litt bortreist i dag kjenner jeg. Veit ikke helt hvorfor, men hjernen min insisterer på å ikke tikke som den skal, så da går maskineriet stort sett på autopilot. Kom til å tenke på et ord jeg liker i stad, nemlig POSE. Ikke som i plastikkpose liksom. Men bare POSE. Da tenker jeg på sånne fine papirposer som knitrer, som du får på konditori. Det er vel kanskje derfor det er så fint det ordet, fordi det minner meg om noe namme.

I dag er dagen for Melody Gardot! Kjenner jeg gleder meg, men jeg skulle gjerne ligget på sofaen i dag med film og kakao også. Har så sinnsykt smerter i magen og korsryggen, så det er ikke kjempedigg å sitte i en kontorstol i åtte timer for å si det sånn.. I tillegg stammer jeg meg gjennom en del telefonsamtaler og maser hull i hodet på kolleagene mine om ting som jeg egentlig burde kunne. Yeah.

Jeg kan ikke noe for det, jeg syns det er merkelig. Skikkelig. Jeg har kjent dem så lenge, men jeg hadde aldri forestilt meg.. Nåja. Verden overrasker meg stadig.

Nå er det altså to uker til med jobbing, det vil si elleve dager, det vil si.. 40 timer. Gah.. Vel vel, det er ikke sååå mye. Og så har jeg ferie en uke, og så begynner jeg søren meg i tredje klasse og blir russ! Siste ferieuka skal jeg være med mamman og pappan min, og bare dem! Vi veit ikke helt hvor vi skal reise, men jeg personlig kunne tenke meg en tur til Sverige, til Stockholm. Har aldri vært der, men det skal visst være en skikkelig fin by. Også orker i hvert fall ikke jeg å reise så vanvittig langt, jeg mener, London, Paris, Roma hadde også vært bra, men nei, det orker jeg ikke. Det tror jeg ikke mamma eller pappa orker heller.

Jeg gruer meg og gleder meg til å begynne på skolen igjen. Gleder meg, fordi det blir jo kos å se alle menneskene igjen, og fordi jeg liksom får «livet» mitt tilbake. (Ikke at jeg ikke lever nå, jeg bare kjenner at en 8-16 jobb er ikke akkurat høyest på ønskelista..)  Jeg gruer meg mest for de seks første ukene, for da er det KGs Elevaksjon på skolen, og jeg er med i komiteen. På KG kryr det av fantastisk mange herlige og engasjerte mennesker, og det er strålende! Meeen. De fleste av disse menneskene, som er i komiteen, de kjenner hverandre. Og for å si det sånn, så gjorde ikke jeg en sånn kjempeinnsats for å bli kjent med folk i første og andre klasse, jeg tror jeg isolerte meg litt og satte på meg en ismaske som folk ikke slapp forbi. Greia er at det «funka» for meg hele ungdomsskolen når jeg traff noen jeg ikke var trygg på, og jeg kinda tok den maska med meg til KG, selv om jeg kanskje var litt ferdig med den. Jeg blir bare helt blank noen ganger nemlig, hjernen min visker ut alle orda mine og tømmer korrekturlakk over etterpå, sånn at jeg ikke skal ha noen mulighet til å si noe. Og da blir jeg utrygg, og da låser det seg. Også er det dét, at når jeg først sier noe på komitémøtene, så blir det helt helt stille.. Føler argusøynene på meg, eller.. blikk jeg ikke klarer å tolke helt, medlidenhet fordi jeg er så treig og stum og usikker, jeg veit ikke. Jeg blir den stille, trultne jenta på 14 år med sinnsykt sideskill og steinansikt.  Det skjer nok for det meste i mitt hode (ikke lubbenheten da).

Etter jobb i dag har jeg en time til disposisjon, og da lurer jeg på om jeg skal tusle på kafé og unne meg noe nam siden jeg har det vondt, eller om jeg skal vente og helle gjøre det når jeg kommer til Oslo. Jo. Jeg tror jeg venter. Da kan jeg gå sammen med noen også. Noe med sjokolade frista utrolig nå merker jeg, så får jeg lukke øya litt til for kiloene som legger seg rundt magen.

http://heyrainbows.tumblr.com/page/6

Da klarte jeg å produsere noen ord i dag også gitt. Ikke verst, ikke verst. Jeg tror jeg har en del ord inni meg, som vil ut. Det er bare ikke alltid jeg orker å grave dem fram.  

Forresten, stikk innom http://hjartesmil.blogg.no . Jeg tror det må være den absolutt søteste bloggen som finnes. Beundrer skribenten der, for livet hennes, den hun er og hvordan hun uttrykker seg.