Skriv

Veien

http://weheartit.com/entry/7502546

Jeg har hatt vinterferie den uka som var, og det har vært skikkelig deilig å koble helt av. Så deilig at kroppen min vil slappe enda mer av, så den sendte seg selv inn i influensaland. Ikke kult å være syk når man har ferie og egentlig skal være ute og gå på ski, men men. Det har jo ikke vært så fint vær denne uka uansett.

Selv om jeg har vært (og fortsatt er en smule) syk, så måtte jeg ut en tur i dag. Fem dager i strekk inne kan få hvem som helst til å gå på veggen.. Jeg gikk ikke så veldig langt, bare opp noen bakker og ned noen bakker (er ikke så mange andre muligheter når man bor i en skråning). På vei ned en bakke la jeg merke til masse fotspor i snøen foran meg. I går og i natt har det snødd ganske masse, og det har kommet masse fin nysnø. Alle fotsporene fikk meg til å tenke.

Den siste uka har nemlig vært litt tøff. Det er ikke alltid like lett å følge det som står i Bibelen og leve slik en burde. Det er et nederlag når man ikke klarer det, og det er rimelig fælt å føle seg dømt og syndig selv om man vet at man egentlig er tilgitt. Fornuft og følelser henger ikke alltid sammen. Uansett, da jeg så de fotsporene foran meg på veien, dukket det frem en tanke i huet mitt: Det er noen som har gått veien før meg! Det er noen som har slitt med det samme som meg, som har følt det samme som meg. Og disse noen, det er kanhende folk jeg ser opp til, folk som jeg ikke kan tro at har noen synd, folk jeg tenker «hvis jeg bare var som dem..». Men de er mennesker de også. De har slitt de også. Og likevel klarer de å gi så mye til andre fordi de lever tett på Gud. Det gir meg litt mot, litt sjøltillit, da kjenner jeg at selv med mine feil og mangler så kan faktisk Gud bruke meg til noe også.

Også kan vi jo ikke komme utenom: Det er en som har gått veien som menneske, som har blitt frista og møtt prøvelser og har hatt det kjipt. Og Han vil alltid være der og dytte meg i ryggen og hviske meg i øret at han har troa på meg.