Abonnér Innlegg | Kommentarer
Noen dager savner jeg vennene mine så det gjør vondt i hele meg. I dag er en sånn dag, og i akkurat i dag savner jeg:
http://laafatlife.files.wordpress.com/2009/11/friendship_star_by_roseonthegrey.jpg
Ser dere altfor sjeldent!! <33
http://sourlemon.glogster.com/Charlie-the-Unicorn/
I forrige innlegg skreiv jeg noe om å vise at man er glad i vennene sine. Så da gjør jeg det nå.
Jeg kjenner ei jente som er ganske annerledes enn mange andre jenter. Hun kan observeres med en hullete dongeribukse, en halv svart/blåstripete strømpebukse under og en veske full av buttons. Hun har noen ganger rosa hår, noen ganger rødt hår, noen ganger brunthårmedsvartestriper og noen ganger blondt hår. Hun heter RebéBeccaBeccisRebeccaElisabeth og er den besteste vennesen man kan finne i hele verdensen.
Tada :3
Rebecca ER virkelig en regnbue i seg selv. Uten henne hadde jeg ikke funnet ut så mye om livet eller meg selv eller Gud som jeg faktisk har gjort i løpet av de tre og et halvt årene jeg har kjent henne skikkelig godt. Ikke hadde jeg farga håret regnbuefarga heller tror jeg. Hun er så vanvittig kreativ og har så mange originale ideer til hvordan hun kan få utløp for sine kreative evner! Hver gang jeg kommer på besøk på TVS blir jeg så glad av tingene hun har laga, det være seg en tegning av en jordsky, eller et bilde eller noe scrapbookingting eller en ny måte å kombinere klesplagg. Og når vi først er inne på klesplagg, så har denne jenta en stil jeg absolutt bare digger og elsker og syns er vanvittig kul!
Noen ganger er det sånn at jeg ikke helt fatter åssen hun vil være bestevennen min. Jeg mener, hun har mange mennesker som er mye nærmere henne hver dag (psykisk og fysisk) og mange av de menneskene er også veldig lik henne og ler av stort sett det meste hun ler av. Jeg vet ikke, noen ganger føler jeg meg skikkelig kjedelig og grå fordi jeg ikke har noen latter som kan klinge sammen med den utrolige smittende latteren til Rebecca. Men vi er nå en gang skapt forskjellige fordi vi skal være slik. (:
I tillegg til å være kreativ med bilder, former, farger og klær er Rebecca også veldig flink med ORD! Noen ganger blir jeg blir jeg bare sittende og smile mens jeg lar de fine, velformulerte setningene og orda hennes rulle rundt i munnen og hjertet. Hun klarer å si velkjente ting på en ny og annerledes måte, og det liker jeg! C:
http://drugsforus.onsugar.com/date/2009/11
Rebecca og jeg går mye turer, egentlig uavhengig om det er sommerkjole eller lusekoftevær. Det er så godt å snakke mens man går, mye mey bedre enn å sitte på et rom. Mange av de beste samtalene har vi hatt på turene våre. Siste turen var på to timer, og da lurte folk på hvor det hadde blitt av oss… Jeg kan snakke med denne jenta om alt, og selv om vi har vært innom et tema hundremilllionerganger før (Se:gutter(se:gjerne én spesiell om gangen)), så sukker hun bare litt oppgitt og og fortsetter å høre på deg, i hvert fall hvis du ikke sutrer. Sutrer du over noe for tusenogtiende gang er det en stor mulighet for at du får høre at nå burde du kanskje snart ta deg litt sammen, og det nytter ikke å sutre i lengden. Det er greit sånn, Rebecca er en veldig direkte på hva hun mener.
Det har vært tider og stunder da jeg har vært redd for å miste denne gulljenta, redd for at jeg skal bli for kjedelig eller forandre meg i en retning hun ikke kan tåle eller bare være uinteressant. Jeg har vært redd for at jeg er for klengete, bruker for mange suppenavn (Pjuski!) på henne, at jeg blir et ork å være med fordi jeg tusler rundt i den samme tenkeringen min litt for mye. Men jeg veit jo at hun er glad i meg! Og jeg er veldig veldig glad i henne også!
Så uten at det skal bli sånn superklissete, og uten at folk skal ta seg nær av det (for jeg HAR vanvittig mange gode venner og bestiser både her og der, men..) så sier jeg: Rebecca, DU er min aller besteste bestevenn! <3
Vet du hva jeg savner? Jeg savner at folk viser kjærlighet til hverandre. Sånn på ordentlig! Savner skikkelige godklemmer fra folk, ikke bare sånn «åh-vi-er-så-gira-fordi-vi-ikke-har-sett-hverandre-på-leeeenge!»-klemmer eller sånn «hei-det-er-jo-hyggelig-å-se-deg-igjen-selvom-vi-kanskje-har-sklidd-fra-hverandre»-klemmmer, nei jeg savner sånne klemmer hvor man nesten mister pusten og hvor klemmeren ikke slipper deg med det samme. Jeg har en venn som er superflink til å gi meg sånne klemmer, og det er jeg veldig glad for! Bare synd at han bor så langt vekk..
Det er greit nok å få en melding med «jeg er glad i deg!» på msn eller sms eller facebook, men det er noe eget med å få en god klem og få høre de fem ordene sagt med stemmen til en du er glad i (uh, det ble en klisjé-setning, men hei, kjærligheten er en fin klisjé den da, ikke sant?).
Jeg tror jeg skal bli flinkere til å si til vennene mine at jeg er glad i dem, eller vise det på andre måter. Ja, det skal jeg^^
http://www.tumblr.com/dashboard/28/870993262
Vel, det er jo ikke helt sånn. Du er jo ikke blitt en.. FREMMED, sånn sett. Du er bare vanvittig forandra. Og du har gjort ting som overrasker meg skikkelig. Ikke nødvendigvis sjokkerer, men overrasker. Det er slikt som jeg ikke egentlig har tenkt kunne skje. Men så har det jo skjedd likevel. Noen ganger har jeg tenkt «At du KUNNE!» og andre ganger er det «Javel. So?». Det er den siste tanken som skremmer meg mest. Fordi da kjennes det som om jeg kutter bånda til deg, at det ikke er du og jeg i et vennskap lenger, men at vi tilfeldigvis har de samme vennene og tilfeldigvis henger sammen noen ganger. At vi bare er bekjente. Det var en som sa til meg: «Det er liksom oss nå, som man er åpen med». Det svei. Å høre det, at det er DEN gjengen nå, liksom, og jeg fikk litt følelsen av at jeg er ei du kjente, en gang, da du var ung og dum, men som du ikke kjenner helt lenger, og som du kanskje ikke har behov for å være close med lenger, fordi du har vokst og forandra deg og funnet de folka du liker å henge med og kan åpne deg for, og jeg er ikke i den flokken, for jeg var der i en annen æra, en annen periode.
Det er jo ikke sikkert det er sånn du føler. Egentlig trur jeg at du er glad i meg. Men du er stolt. Og du er usikker. Og jeg veit for mye, og jeg har vært for nær, og du har kanskje følelsen av at jeg ikke kommer noen vei, men tro meg, jeg gjør det. Det du gjorde, det har forandra vennskapet vårt, det kan jeg ikke si noe på, jeg kommer til å dytte deg vekk, fordi du tråkka på et område som en del av meg har sett på som mitt, selv om det ikke har vært det på lenge. Men jeg ville aldri gjort det du gjorde tilbake, rett og slett av det prinsipp at sånn GJØR man bare ikke. Men jeg er ikke sint, selv om det kan virke sånn. Jeg er vel mer frustrert, fordi jeg ikke syns det er så smart det du har gjort. Andre kan si at det mener jeg bare fordi jeg har vært personlig involvert i dette, men jeg vet at jeg mener det fordi du har blitt såra, og jeg tror ikke dette er den beste måten å håndtere det på. Men, klart, om det faktisk er følelser her, så kjør på. Bare vit at jeg kommer nok til å distansere meg litt fra deg, lukke meg, ikke ta kontakt. Fordi jeg orker ikke. Fordi jeg veit at jeg faktisk fortsatt er litt svak, og jeg gidder ikke å være tapper og martyr hvis jeg ikke absolutt må. Dessuten tror jeg at du syns det er helt greit at jeg tar avstand, for jeg har til tider vært skikkelig masete…
Men jeg savner’rei. Det gjør jeg. Jeg skulle ønske at du turte å åpne deg igjen, at du kunne stole på meg, stole på at jeg veit at fortid er fortid, at du skjønner at jeg ikke går med et ønske jeg vil at du skal oppfylle. Jeg vil bare være en venn, som du kan komme til. Jeg er glad i deg. Og jeg har vokst jeg også.
Jeg hadde en gang garnnøster i forskjellige farger, som jeg syns det var utrolig gøy å leke med, spesielt å blande dem sammen. Problemet ble til slutt en knute jeg brukte måneder og masse krefter på å løse, og jeg bestemte meg at garnnøster, det var jeg ferdig med. Så hadde det seg sånn at det fantes en ny farge i butikken, som jeg ikke hadde oppdaget før, og som jeg måtte prøve. Det var morsomt i begynnelsen, for hvor mange ganger kunne jeg knyte før det ble for stramt? Ikke så veldig mange, var det jeg fant ut. Hver knute var så stor at jeg ikke orket å begynne på den, men heller begynte på en tråd fra en annen kant av nøstet. Til slutt var alt bare en eneste floke, og det ble ikke bedre av jeg inni mellom hadde vevd inn en annen farge. Knuten ble klippet i stykker, trådene spredd.
Jeg hadde en gang et puslespill, og i det fantes det to brikker som virket som de passer så godt sammen. Noen av fargene var like, mens andre var helt forskjellige, og det skapte spennende kontraster. Forgjeves prøvde jeg å få dem til å passe sammen, til og med en fil brukte jeg på noen av kantene for å få dem til å passe sammen. Til slutt orket jeg ikke mer,og kastet dem vekk. Jeg satt med et virvar av løse tråder og manglende puslespillbrikker.
Helt til du kom.
Du gav deg til å finne garnstumper i samme farge, og knyttet dem sammen. Til slutt knyttet du alle fargene sammen, rullet tråden til et nøste og gav det til meg. Tråden var ikke perfekt, full av knuter som den var, men jeg hadde fått et nytt garnøste, fylt av minner. Du krabbet inn under sofaen og hentet fram de to brikkene jeg hadde slengt vekk. Den ene hadde fått noen skikkelige stygge riper. «Det der får du ikke fjerna på en stund» sa du, og jeg fikk dårlig samvittighet.
Garnnøste plasserte jeg på en hylle, esken med puslespillet rydda jeg vekk, men de to brikkene beholdt jeg, knuget dem inntil meg og ønsket forgjeves at de skulle passe sammen.
—————————————————————————————————————
For lenge siden, min kjære tjuefemtebokstavialfabetetellermotsatt da skrev jeg et dikt til deg. Det var etter jeg såra deg, og du såra meg og noe ble klippet over og vi snakka sammen. Alt føltes så bra da, akkurat som i går, men jeg har lært at tilbakeslag er et gjentakelsesmoment i mitt liv. Uansett, så tror jeg diktet passer til oss to i tida fremover. Det svir litt og skrive det inn her, for jeg får liksom øya revet brutalt opp for virkeligheten enda en gang, men jeg gjør det likevel, fordi det du har bestemt deg for, det er det beste for oss begge. (Selv om jeg ikke vil innrømme det)
Du ventet på meg
på gatehjørnet
det var det jeg visste
høretelefonene rundt halsen
hvite pilotbriller
glimt i øyenbrynet
klump i magen
Jeg stopper en halvmeter foran
deg
hvisker
hei
Du ser på meg med rosa solbrilleglass
smiler
skjevt
hei.
Jeg vikler av meg skjerfet
som skjulte blåmerkene
tar
et
skritt
av
gangen
legger det om
halsen din
Du plasserer pilotbrillene på
nesa
mi
midt mellom to fregner
fingertuppen din ved øyelokket
drypp, drypp
det svømmer mellom øynene våre
jeg kysser kinnet ditt
fort
da ler du, det våte er borte, tilbake er sola
Du tar tak i hånden min,
fletter fingre,
klemmer
«Vennskap,»
sier du,
(og jeg ser på deg gjennom rosa solbrilleglass)
«er en fin ting.»
