Publisert: 27. juni, 2010 klokka 00:48
Minner meg om bilder fra Auschwitz..
Det er sjeldent jeg gråter på ordentlig av tv-programmer. Jeg kan grine av Jane Austen-filmer, lykkelige familiegjenforeninger med Tore på Sporet, men det er sjeldent at jeg gråter på ordentlig fordi jeg blir trist eller provosert eller fortvila av et dokumentarprogram. Bortsett fra akkurat i kveld.
«Da jeg satt inne, var det en mann som tilsto at han hadde spist ett barn. Barnet var mellom 5-7 år. Han hadde flådd det og kastet vekk hodet, og spiste bare armene og beina. Det er mange slike mennesker i Nord-Korea i dag. En annen tok bare en tilfeldig kvinne på gata. Han dro henne med seg hjem, flådde henne og spiste henne.»
«Hennes siste ønske var å bli fraktet til søppelplassen slik at ingen skulle se marken som krøp ut av henne etter at hun var død, det ville være så skamfullt. Hun var sytten år.»
«Kvinnene blir så glad når de finner disse plastballongene at de ikke får sove om natten. Det er nemlig nesten helt umulig å få tak i vindusglass.»
«Hvis ikke Nord-Korea med sine atomvåpen hadde vært en trussel mot resten var verden, hadde ingen brydd seg om hva som foregikk i landet.»
Jeg zappet bare tilfeldig gjennom kanalene på TV, hadde spist en god middag, sett «Tatt av kvinnen» og var egentlig klar til å legge meg. Jeg endte opp på NRK2, midt oppi en scene fra en musikal som heter «Yodok». Den er satt opp i Sør-Korea, og sør-koreanere har blitt sjokket over å se den. SØR-KOREANERE. Det skjer i nabolandet deres. Det ville være omtrent som at Sverige hadde konsentrasjonsleirer i de dype skogene like ved grensene. Og folk vet ikke at det foregår. Det er sykt. Programmet jeg så på heter også «Yodok» og viser den nakne sannheten til Nord-Korearegimet. Jeg så også her om dagen en dansk dokumentar om to dansk-koreanske komikere og en dansk regissør som reiser til Nord-Korea for å holde et stand-up show. Den ene av komikerne har Celebral Parese, og det blir en spesielt tøff opplevelse for ham, fordi Nord-Korea nådeløst dreper funksjonshemmede barn. Danskene ble nøye fulgt med på av etteretningstjenesten v/ fru Pok (mener det var det hun het), som fulgte dem over alt de gikk. Alt filmmateriale ble også gjennomgått av nord-koreanerne, og den danske regissøren Mads Brügge beskriver seg selv som skruppelløs, han har ingenting i mot å lyge nord-koreanerne rett opp i trynet og si at han er så enig så enig med dem. Jeg syns det er vanvittig tøft gjort, når man vet hvordan folk blir behandlet i dette landet.
Disse to dokumentarene sammen var nok det som utløste tårene hos meg. Det å vite at det finnes et land i dag, i den moderne verden, som bruker de samme metodene og langt verre ting enn nazistene, at det finnes et land hvor folk ser på hverandre som dyr som kan spises, et land hvor de ikke vet hva internett og kredittkort er, et land hvor kvinnene blir overlykkelige over plastsekker de kan ha i vinduene i stedet for glass, et land som dreper mennesker daglig mens vi fortsatt akker og uffer oss og blir sjokkert over grusomhetene fra andre verdenskrig. Det skremmer meg. Helt vanvittig mye. Og jeg blir så uendelig fortvila, for hva søren kan JEG gjøre?!
«Dere skal vite at hele landet er en eneste stor konsentrasjonsleir» sa en av de overlevende fra Yodok. Yodok er visstnok den eneste leiren man kan slippe ut fra levende, og barna i leirene lærer seg ingenting. De vet ikke av noe annet enn livet som fange, som dyr. Det er ikke verdt å prøve å lære de noe, for de vil ikke få bruk for det likevel, de vil aldri slippe ut. De vil dø og ende i krematorieovnene. Hvordan kan vi la dette skje igjen?! Finnes det ingenting som kan stoppe dette??
Jeg har tro på bønn. Noen ganger tviler jeg, som alle, men jeg har tro på at bønn for mennesker, at det hjelper. Bønn om at Herren må være hos disse stakkars mennneskene, at han må oppmuntre de som har kommet seg vekk, de som desperat prøver å gjøre noe for familiemedlemmer, venner eller rett og slett bare folket sitt. Det som rørte meg mye i dokumentaren «Yodok» var noen overlevende som sendte de før nevnte plastballongene over grensen, selvsagt med en viss risiko for seg selv. I plastballongene ligger det foldere som får folk i Nord-Korea til å forstå hva de lever i, og over 80% av de som kommer seg vekk gjør p.g.a en slik folder. Tårene begynte å trille hos meg da disse tre nord-koreanerne i eksil ba for hver eneste ballong de sendte opp. Jeg har tro på bønn. Bønn og informasjon til verdenssamfunnet, for verdensamfunnet må få vite hva som foregår. Vi kan ikke tillate disse konsentrasjonsleirene. Vi kan ikke tillate nye folkemord, et nytt seleksjonssamfunn hvor blant annet kristne og funksjonshemmede siles vekk. 3 millioner mennesker døde i Koreakrigen, 300 000 kristne er drept siden 1950, og så er det selvsagt alle de «politiske» fangene, «fiender» av Partiet. Plassen i konsentrasjonsleir er din om du legger avisen med bilde av den Kjære Lederen på gulvet, værsågod! Jeg merker plutselig at min egen komfort ikke er så viktig lenger, det er ikke så viktig hvordan jeg ser ut, herlighet, jeg har så vanvittig mye å være takknemlig for! Fy søren. Vi som har noe, vi må skjerpe oss. Vi må komme oss ut av den sukkersøte materialistiske verdenen vi lever i og hjelpe de som trenger det. Tenk på det da. De SPISER MENNESKER fordi de ikke får eller har noen annen mat. De dør, på samme måte som Auschwitz-ofrene, de ofrene som blir minnet av mange norske tiendeklassinger. Tenk på atYodok og de andre konsentrasjonsleirene i Nord-Korea, det er det samme. Og det skjer hver eneste dag. Akkurat nå. Og nå. Og nå. Og nå. I vår verden, noen timers flyreise utenfor vår komfortsone. Tenk litt på det.
De bruker til og med de samme pysjamasene som under 2. verdenskrig. Jeg blir kvalm..
Publisert: 21. juni, 2010 klokka 14:02
En anonym leser påpekte at det var så lenge siden siste innlegg, og mente derfor at jeg burde skrive noe nytt. «Men.. hva skal jeg skrive om..?» spurte jeg. Hun så på meg som om jeg var litt dum, så seg rundt i rommet og slo armene ut. «Dette vel!» Dette var fredag 18.juni, dagen da skolen sluttet, og vi var i bursdagsselskap hos en av mine gode klassevenninner som også er min navnesøster. Vi hadde det veldig koselig, spiste deilig lunsj, lekte mimelek med Fantasikort og Mafia med 2Ds egne vri, så på at bursdagsbarnet åpnet gaver, drakk te og spiste sjokolade. Like før jeg gikk lekte noen ball-leker med volleyball og andre hoppet på trampolina, og jeg gikk sørgelig nok glipp av pizza og bursdagskake. Det var en real 18-årsdagsfeiring med andre ord. (:
I dag er det mandag og ferie, selv om det egentlig ikke føles sånn riktig enda, fordi jeg skal jobbe hele denne uka. Men etter det er det FIRE UKER FERIE på Sørlandet! Turen går først til Kristiansand, til hytta, så videre til Skjærgårds på Risøya, deretter drar jeg til gamle trakter, til Flekkefjord, hvor jeg håper å treffe mange venner, og som toppen av marsipankaka skal jeg telte på Sommerfesten sammen med en gjeng herlige mennesker. At jeg skal jobbe tre uker i strekk etterpå prøver jeg å ikke tenke så veldig masse på. Den tid, den sorg!
Egentlig har jeg ikke så mye mer å si enn det jeg. Klart, det er vel mye jeg kunne sagt, men jeg gidder ikke å begynne å grave meg ned i meg sjøl akkurat nå. Jeg sitter tross alt på jobb, grave-dypt-i-seg-sjøl-ting kan man skrive om klokka to om natta når man ikke får sove. Nei, jeg for heller være overflatisk i dag, og fortsette å hjelpe stakkars menneskene som ikke har fått avisen sin.
Ciao!
(Håper anonym leser ble litt fornøyd…)
Publisert: 31. mai, 2010 klokka 03:58
Bildet er drøyt. Det er poenget.
(hentet fra http://weheartit.com/entry/2223394 )
Plutselig var hun der. Brunt, kortklipt hår, kort lakkskjørt og en topp så tynn og gjennomsiktig at han kunne se piercingen som blinket i navlen og mønsteret på bh-en hennes. Til å ha så svære pupper var hun ikke verst tynn, og han hadde ikke sett noen bevege kroppen så slangeaktig etter rytmene i musikken på lange tider. Hun brydde seg ikke om dem som var rundt, var helt i sin egen verden, men spilte med hver gang en gutt kom bort og la armen rundt livet hennes. Hun ålte seg opp og ned, danset dem varme i skjorta før hun slapp dem og lot dem sto fortumlet igjen. Han kunne ikke dy seg og gikk mot henne.
Hun sto med ryggen til, var i sin egen verden igjen. Han la merke til en kunstnerisk tatovering på venstre skulder da han la armene rundt livet på henne. Den minnet ham om noe, men han kunne ikke huske hva. Hun ble revet ut av sin egen trance, merket at han var der, og slangekroppen hennes begynte å bukte seg under hendene hans, opp og ned, frem og tilbake, rundt ham, han fulgte bare rytmene hennes, visste ikke at det gikk an å danse sånn.
Musikken skiftet fra hektisk tecno til en rolig ballade. Hun snudde seg, la hendene rundt nakken hans, ansiktet mot kinnet hans. Det luktet røyk av håret hennes, og en lukt han syns han hadde kjent før. I det store og hele var det noe kjent med denne jenta. ”Hvem er du? Kjenner jeg deg?” hvisket han i øret hennes. Det var gjennompiercet av ringer og kuler. Hun bare lo lavt og trykket seg nærmere ham. Balladen gikk mot slutten.
Sakte slapp hun taket rundt nakken hans og vendte ansiktet mot ham. Hun så ham inn i øya, og et øyeblikk snurret verden rundt. De øya kjente han, veldig, veldig godt.
”Du er så søt og uskyldig! Kan vel ikke gjøre noe galt du?” han smilte ertende mot de glitrende sinte øya før han kysset henne på nesetippen. ”Jeg er ikke så uskyldig som du tror!” bet hun ham av. ”Det må du jo være? Du er jo prestedatter? Du kan ikke gjøre noe du ikke har lov til!” Hun rev seg løs og trampet sint vekk. Han humret.
Øya hennes var innramma av svart sminke, men han var ikke i tvil. Hun smilte hånende, piercingen glimtet i tunga da hun snakket. ”Fortsatt for søt og uskyldig syns du?” Han svelget litt, skulle ta henne i armen, men hun vred seg unna. ”Nei, du, jeg kan ikke bli med deg veit du. Kan da ikke gjøre noe jeg ikke har lov til?” Hun blunket en gang, lo rått og var borte i mengden. Han sto tafatt igjen.
Smack. Der fikk du den.
Publisert: 26. mai, 2010 klokka 20:44
Jeg leter. Jeg gjør det nok hele tida, men akkurat i dag kom den letefølelsen så veldig over meg. Jeg leter etter den perfekte linja med ord, den som treffer meg rett i sjela, eller den perfekte sangen som gjør at det suser i hodet av lykke, eller det perfekte bildet som jeg kan stirre på i timesvis, eller den perfekte gutten som treffer en sølvstreng i meg med slik presisjon at det gjør vondt i brystet. Det er så mye som nesten er det jeg leter etter, som nesten gir meg rusen, men ikke helt. Og det gjør nesten mer vondt enn å ikke finne noe i det hele tatt… Her er noe av det jeg har funnet så langt:
http://www.youtube.com/watch?v=H_TEL-eY1EQ
http://www.skrivebua.no/index.html?skrivebua.cgi?a=logg_inn
Og gutten? Han er.. ikke tilgjengelig tror jeg. Enda.
Publisert: 22. mai, 2010 klokka 09:47
Noen dager er jeg bare så immari LEI av jobben min. Bud som ikke kan levere ut aviser fører til sure kunder, og hvor går de sure kundene? Jo, de går til meg. Så må jeg ringe og styre og ordne for å finne ut HVORFOR budene ikke leverer, jeg lover folk i øst og vest at joda, jeg skal ta kontakt med SamDistribusjon, så får vi vel et svar på det. Så jeg ringer SamDistribusjon, gir navn og adrese, og det jeg får til svar er: «Ja? Også?»… «Ja, han bor i Hallingby da..» «Da får jeg ikke gjort noe før tirsdan..» «Eh, nei.. okei. Men..» «Jaaa?» «Eh.. da så.» Og hvem får jobben med å ringe fyren, som åpna nytt abonnement akkurat, ikke fikk avisen i går eller i dag, og satser på at det blir fiksa? Hvem må si til han at han ikke får den før tirsdag? Han kommer til å bli sur, jeg garanterer. «Dette er for dårlig service» er kjente ord kan du si. I verste fall stopper han abonnementet på grunn av dårlig levering. Hvem tar skyllebøtten? Jo, der er jo meg det. Jeg sutrer, jeg veit, men noen dager er bare ååååååå. Folk tror jeg er superwoman og kan fikse hva som helst, og de kan ikke for sitt bare liv skjønne at jeg ikke har makt eller myndighet til å få den annonsen inn på mandag eller stramme opp det budet, eller at jeg vet svaret på absolutt alt de lurer på. Jeg ser IKKE frem til å jobbe fire uker i sommer. Og jeg er SJELEGLAD! for at jeg ikke skal ha denne jobben i førti-femti år til. Er det rart kollegaene mine noen ganger er i dårlig humør??
