Publisert: 16. januar, 2010 klokka 11:34 am
”Ett år” tenker hun mens hun betaler for den langstilkede røde rosen, og blir slått av undring på nytt. ”Tenk at det er et helt år siden!” Hun smiler til gutten bak kassen, tar rosen i hånden og går ut av butikken. Hun skal møte ham. De har ikke avtalt noe, de snakker nesten aldri sammen lenger, men i dag skal hun treffe ham, det har hun bestemt seg for.
Mens hun går tenker hun tilbake. De satt i det halvmørke rommet, i sofaen og det lå en litt anspent stemningen over dem Øynene deres var låst i hverandre, før hun sjenert så bort. ”Ja?” Han ventet, var utålmodig. Hun kikket på ham igjen, tok hånden hans og flettet fingrene i hans. ”Jeg.. jeg vil gi det en sjanse. Jeg er så glad i deg!” Ansiktet hans sprakk i et smil og sekundet etterpå kjente hun to fløyelslepper mot munnen.
Hun rister minnet vekk, vil ikke at det skal ligge der og gnage på hjertet hennes. Så uskyldig alt var den gangen! Om det bare hadde forblitt slik..
Hun nærmer seg den store smijernsporten, og hjertet dunker hardt. Han er alltid på toppen av den lille åsen, under bjørketreet. Hun vet det, for hun har vært der mange ganger. Hun har forsøkt å prate med ham, forsøkt å beklage, spurt om de ikke kan snakke om det, men han hører ikke på henne, han ignorerer henne. Noen ganger har hun blitt sint, så sint at hun har skreket høyt og sparket ham: ”Du er jo stille som graven!”. Og fortsatt har han ikke reagert, fortsatt har han bare oversett henne. Når hun har kokt av sinne og gått sin vei, så står han fortsatt der, som om ingenting har hendt.
”I dag er det annerledes,” tenker hun mens hun lukker smijernsporten. I dag er hun ikke sinna, i dag er hun bare sår og myk. Hun klemmer litt ekstra rundt rosen mens et nytt minne dukker opp. Det ringte på døra, og hun sprang forventningsfull for å åpne den. Hjertet gjorde et lite hopp da hun så de blå øynene hans og det store smilet. I hånda holdt han en slank rose. ”Gratulerer med dagen.” Han kysset henne, hun fikk ilinger i magen. Tenk at han var hennes!”
Hun kan ikke noe for det, halsen blir tykk av å tenke tilbake, og igjen forbanner hun seg selv. Hvorfor brydde hun seg ikke mer? Hvorfor såret hun ham så veldig? Hvorfor så hun ikke lenger enn sin egen nese?! Hun svelger hardt, orker ikke å gråte nå, orker ikke å bebreide seg selv nå. Han forlot henne, og det har hun fått svi for.
Det er bare den siste lille bakken, så er hun der, ved hengebjørka. Greinene stryker nesten over bakken, bladene er lysende gule. Hun svelger igjen. Han er der. Ved den sorte steinen. ”Ett år.” tenker hun. ”Ett år, og ingenting er forandret. Og likevel kan ingenting bli som før, aldri.” Hun setter seg på huk, orker liksom ikke å stå oppreist, ser på ham igjen. Han er stille. Sakte rekker hun frem rosen og setter den i den lille vasen. ”Gratulerer med dagen,” hvisker hun. Et gult blad faller ned på den venstre skulderen hennes, til tross for at det ikke er et eneste vindpust. Hun gråter stille.
Publisert: 13. januar, 2010 klokka 7:34 pm
Jeg stjal denne fra Tuva, ettersom hun sa at de som følte for det kunne ta den, og ettersom jeg ikke har noe bedre å ta meg til.
1. Skriv 15 ting som ingen vet om deg.
2. Legg ut 1 bilde som er 1 av dine beste minner. fortell om det.
3. Legg også ut et bilde du liker. fortell hvorfor
4. Også et bilde du IKKE liker, og hvorfor du ikke liker det.
5. Så utfordrer du 5 til.
1.
– Jeg har alltid hatt lyst å spille trommer
– Jeg liker partall bedre enn oddetall, fordi jeg syns de er penere
– Flammer er utrolig facinerende
– Noe av det første jeg legger merke til hos en person, er hendene
– Jeg får brekningsfornemmelser av Barne-Extra tyggisen, om noen husker den ( Den hadde rosa papir)
– Jeg kan ikke ha smør på brødskiva med mindre bringebærsyltetøy eller honning er pålegget
– Jeg spiser HELE eplet, og er nødt til å tygge i stykker stilken etterpå
– Magen min er skeiv, så navlen sitter rundt en halv cm lenger til høyre enn på midten
– Jeg liker ordene regndråper, blekk, pavement, såpebobler og fjærpenn. De gir meg en god følelse 🙂
– Jeg syns utradisjonelle komplimenter er koseligere enn vanlige ( vanlige er selvsagt fine de også), f.eks: «Du har så utrolig søte ører!»
– Jeg er nødt til å ha en ring på venstre ringfinger. Sånn er det bare
– Jeg er VELDIG svak for søte bakevarer ( er ofte et lite problem, siden jeg passerer fire bakeriting på vei til skolen..)
– Hvis jeg ser et stjerneskudd, smiler jeg automatisk
– Hvis jeg går tur under stjernehimmelen, er jeg alltid nødt til å finne Karlsvogna og sjekke at den bittelille stjerna over midterste stjerne i «hanken» er der fortsatt..
– Hvis jeg går på fortau som har heller, prøver jeg å la være å tråkke på strekene, selv om det ser dumt ut.
2.
Justøy sommeren 08. Sommeren 08 var den beste! <33
3.
Bare fordi det er meg 🙂
4.
Et av de altfor mange bevis på at jeg har vært (og fortsatt er?:S) fjortis..
5. Utfordrer de som eventuelt leser dette, og som eventuelt gidder..
Publisert: 7. januar, 2010 klokka 12:00 am
Da hadde vi rundet 2009 også gitt. Tida går. Jeg hadde en helt superduper feiring av det nye året på Gautefall sammen med en haug med fantastiske mennesker! Dere er heftige!
Prøvde også å stå på snowboard for første gang i midt liv, hvilket resulterte i vondt i muskler jeg ikke ante jeg hadde dagen etter. Jeg vil si at til å bare ha stått i tre timer ble jeg ganske god!
Jeg liker nyttår. Vanligvis blir jeg litt nostalgisk og melankolsk ved nyttårstider, fordi enda et år er forbi, et år jeg ikke kan ta tilbake. Men i år, eller rettere sagt i fjor, kjente jeg at det var faktisk deilig at 2009 var ferdig. Det var et spesielt år på mange måter, med det var også mange ting jeg ikke vil ha med meg inn i 2010. 2010 er masse blanke ark hvor det ikke står noe, og bokstavvenn som jeg er, sikler jeg etter nye, blanke ark. Håper bare jeg klarer å fylle dem med det jeg ønsker!
Jeg har ikke nyttårsforsetter, det klarer jeg aldri å holde, men vi kan vel si at jeg har en god del mål for 2010.
Jeg:
– skal virkelig på ordentlig slutte helt å bite negler
– ikke spise godteri så lenge det er skoleår
– fokusere mindre på utseende og mer på innsida
– prate mer med Gud! 😀
– smile til folk på bussen og klare å bli kjent med noen i Haug
– prøve å slutte å fordype meg i og plage meg selv med ting jeg likevel ikke kan gjøre noe med
– SKAL på en Kaizers -konsert!
Tja, det er i hvert fall noen ting.. Så får vi se hva jeg klarer..
Publisert: 21. desember, 2009 klokka 8:22 pm
Det er utrolig hvor lite en ting kan være og hvor mye man faktisk savne det. Sånn som bittelille Flekkefjord. Kanskje det er menneskene med de store hjertene og fantastiske personlighetene som gjør savnet så stort? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at nå, akkurat nå, så sitter jeg langt langt vekk, mens ca. alle av mine kjære gamle gode venner er i Flekkefjord. I samme by. Jeg vil også kunne ta en svipptur til Solveien, stikke på Vollen eller i Lensmannsbakken på kort varsel med en gjeng med venner, rusle til Grønnes og ringe på døra uten å være bedt inn, og ta en tur innom Løvikgaten før Kaffebørsen, eller gå den skikkelig langturen på 30 minutter til Sveiga, Søyland, eller den litt kortere turen til Uenes. Jeg vil kunne være spontan, og kunne besøke flere venner på en dag uten å måtte ta buss eller tog eller planlegge mange uker i forveien. Jeg savner dere så veldig veldig veldig masse! EG VIL HEIM TE JUL!!!
Publisert: 2. desember, 2009 klokka 10:41 pm
Jeg åpnet døra igjen så vidt, og vips! Så smatt det stygge lille beistet av en gnager inn i huset mitt. Jeg sukket litt, ettersom jeg akkurat hadde (for en stund..) blitt kvitt den eiersyke, lunefulle og lidenskapelige katta som hadde bodd hos meg alt for lenge, men du vet hva de sier, når katta er borte, danser musene på bordet. Danse var vel ikke akkurat det dette vesle kreket gjorde, det satt først bare og så på meg, skulte med de små, anklagende sorte øynene sine. Det var ubehagelig, men hei, jeg kunne jo bare se en annen vei. Enn så lenge.
Det lille monsteret gav seg til å gnage på alt som fantes, og det holder på fortsatt. Det gnager og gnager på alle ting det kan komme over, setter sitt merke på alle ting jeg bryr meg om, forpester lufta jeg puster, legger igjen skitten sin i krokene, lar meg ikke glemme at det er der. Jeg kan ikke løpe fra det, for gnageren har laget seg ganger i hele huset mitt. Det eter meg opp, mens den kalde vinternatta senker seg, både ute og inne. Og jeg? Jeg blir bare sittende som lamma på en kjøkkenstol (den eneste inntakt?) og se på.
Jeg vet at skadedyrkontrollen tropper opp foran huset mitt hver dag, sammen med vaskebyrået, gang på gang banker de forsiktig på døra og sier at dette er deres jobb, det er derfor de er her, for å kunne ta seg av sånne som den lille svarte gnageren min. Jeg smiler skeivt og nikker og takker og bukker, men jeg klarer ikke å åpne døra. For det var tross alt jeg som slapp den lille fysaken inn, og da skal jeg søren meg få det ut igjen også…
(Eller..? En eller annen gang må jeg nok åpne den døra og la fagfolka gjøre jobben sin.. Jeg har fått nok. Egentlig.)
